Et nytt år, en ny blogg og kanskje en ny Therese?
Da jeg så smått begynte å blogge i 2007 var ikke bloggemiljøet på langt nær så stort som det er i dag og
blomstervaser og kanelboller var det vi blogget om. Det var slik det var, trygt og godt og ingen visste stort mer om hverandre enn fargen på kaffekoppene.
For noen år siden forandret denne tendensen seg og vi ble mer personlige, intime og detaljerte. For meg har aldri den overgangen vært spesielt god og jeg har kjent mye på akkurat dette det siste året. Følelsen av å ville bli sett, men samtidig ikke. Følelsen av å ville dele, men ikke tørre. Frykten for å trå over grensen personlig og privat, den som er så tynn så tynn. Vi blogger våre navn, bosted, hva vi gjør, hva vi tenker og hva vi føler. Vi poster bilder av oss selv, våre kjære og barna våre. Vi deler livet vårt med alle som vil se, uansett hvem de er eller hvor de bor.
Jeg har aldri vært god på dette å bli sett. En del av meg vil gjerne, men når det skjer vil jeg aller helst bare gjemme meg bort og forsvinne. Og når tiden vi lever i har utviklet seg til å bli slik den har blitt så blir dette en evig kamp mellom hun som vil og hun som ikke ønsker. For i dagens samfunn har vi av en eller annen grunn et enormt behov for å bli sett. Vi blogger, vi twittrer, vi pinter, vi lever livet vårt på facebook og instagram. Det virker som om vi ønsker anerkjennelse og vitner til det livet vi lever til den dagen vi ikke er her mer. For aldri har vel menneskene noen gang virkelig visst bedre hvor skjørt livet er enn det vi gjør i dag, og aldri har vi vært så kritiske til både oss selv og andre. Vi oppdrar barna våre feil, vi spiser oss tjukke, er late, bortskjemt og egoistiske. Denne higen etter litt positiv feedback er kanskje ikke så merkelig når det til tider kan virke som om vi gjør alt feil?! Men er måten vi gjør det på egentlig den rette?
Jeg er nok en av dem som har et hat-elsk forhold til dette.
Jeg elsker å blogge, ta bilder, redigere, jobbe med layout og design, søke inspirasjon. Og slik sett er jo internettet som å komme til himmelen. Det hadde ikke vært så mye inspirasjon å suge til seg hadde det ikke vært for det faktum av vi villig vekk deler. Jeg er heller ikke for et samfunn der alt skal ties stille om og ingen skal tørre å stå frem. Det blir igjen å gå feil vei. Men jeg er litt skremt av den personifiseringen som skjer mens vi gjør det og måten mange utleverer seg på. Og kanalene å gjøre det gjennom har i de siste årene eksplodert, nettopp fordi vi bruker dem i så stor grad som vi gjør.
Jeg elsker å bli inspirert, jeg elsker nydelige bilder, fasinerende mennesker, tanker og drømmer.
Små enkelte ord som satt sammen plutselig gir hele verden mening. Jeg elsker tåpelige ting som lysestaker og fredagsblomster. Det var et ønske om å ha et sted å samle alt dette som gjorde at jeg startet å blogge. Det var aldri meningen at bloggen skulle være noen dagbok noe jeg sitter med følelsen av at den er blitt. Desverre et platt og heller dårlig eksempel på en siden følelsen av å ville skjerme meg selv fra den siden av bloggeverdenen er så sterk. Jeg har rett og slett glemt hvorfor jeg startet å blogge i utgangspunktet og mistet meg selv på veien. Desverre ingen god følelse. Samtidig lever jeg jo i denne tiden jeg også og kjenner godt denne søken av anerkjennelse og synlighet like godt som alle andre. Da er det frustrerende og vondt å være vitne til at vi i dag er med på å skape en trend der man som menneske har behov for (ikke nødvendigvis ønsker) å bli sett og med det følger naturligvis et økende behov for å se. Vi ønsker å se mer, vite mer og ergo må man dele flere aspekter av livet sitt for å bli sett. Noen klarer denne balansegangen kjempefint, mens andre igjen blottlegger både seg selv og sine kjære uten en gang å være klar over det og i tillegg i et medium der både ord, bilder og bordet fanger.
Og akkurat det skremmer meg nok mest av alt for det er en kjensgjerning at vi oppdrar barn med akkurat de samme behovene som det vi har og som alt for ofte går til det eksteme for å få det. 13 år gamle jenter som oppretter blogger i fullt navn for så å legge ut bilder, tanker og meninger som ti år seinere, når vedkommende skal ut i arbeidslivet viser seg å være et sosialt selvmord i et medium der det ikke finnes angreknapp. For hvordan skal de klare å sette grenser for seg selv når vi som voksne til tider ikke ser ut til å se den selv? Eksempelvis Adressa som har en konkurranse gående om hvem som kan ta det fineste bilde i
NAKING. Hvordan er det egentlig mulig at vi samtidig klør oss i hode og lurer på hvorfor i all verden dagens barn og ungdom gjør, sier og utagerer som de gjør og på toppen av alt bruker utrykk som at de må skjermes fra dem selv når alt de gjør er å tråkke i våre fotspor. Er vi virkelig så blinde eller vil vi ikke se?
Januar 2013 representerer nye, blanke ark.
Det er mulig jeg tar dette litt vel bokstavelig når jeg nå avslutter en 6 år gammel blogg
og begynner på en ny, samtidig litt usikker på hvor veien går. Men jeg kjenner et stort behov for å nullstille meg selv og finne tilbake til den virkelige årsaken til at jeg begynte å blogge. Derfor føles blanke ark veldig riktig akkurat nå, samt en dæshj ettertanke før et nytt kapittel tar til...
Jeg avslutter med å legge til noen linker som virkelig har satt seg hos meg i det siste.
"by Fryd" sitt innlegg
Honesty som handler om å være en blogger som faktisk får en del oppmerksomhet og følelsen av å ville skjerme seg i etterkant samt det komersielle aspektet ved det. Inspirato`s innlegg
Kjære rosablogger. Ja, du i dagens outfit om trenden hos "Rosabloggerene" er utrolig humoristisk skrevet og en fryd for øyet, men den bakenforliggende årsaken til innlegget er vel verdt å få meg seg. Og sist men ikke minst et tema der jeg tror de aller fleste av oss kan kjenne oss mer eller mindre igjen -
Kjære foreldre.
Jeg ønsker deg en fortsatt fin dag og
godt nytt år alle sammen.
Therese
♥
